Boneyard Bloom

Boneyard Blooms

Graveyards are like gardens.
With human fertilizer.

"Plant your own gardens and decorate your own soul,
instead of waiting for someone to bring you flowers.”

Well, in the graveyard of our loved ones,
we do all of the above.

We instantly become gardeners
of planes and pastures we never asked to tend.

And first and foremost
we provide flowers.
Both cut and arranged and given as gestures.

But over time,
also planted and tended and mended
these strange petals and stems that loom larger,
that help the voice
when words fail
or feel frail.

Those petals,
that at times bloom again
and make the underworld overflow.

Then there is
Domino
the old game
with its boneyard of unturned pieces
in the random matrix of matter.

Both holding the lost,
the loser,
and the unturned tiles.

Carved still, like we all do each other
even when buried
in this boneyard garden,
with flowers overflowing.

Not forgotten
but never fully known,
what happens after death
and what death has sown.

-Mathilde Carbel


Mathilde Carbels utstilling med tittelen

 kan oversettes til «Blomster til de døde» og er både en hyllest til elleve personer og en alternativ, inngravert gravstein – eller kanskje snarere en blomsterbukett som aldri visner. Hver blomst representerer et menneske som ikke lenger er blant oss, men som fortsatt spirer i minnet til kunstneren. Aluminium er valgt som materiale nettopp fordi det – i motsetning til organiske blomster – ikke forgår. Disse blomstene står derfor som varige vitnesbyrd om tap, kjærlighet og minne. I forarbeidet til prosjektet snakket Carbel med Helge Klingberg, som stod bak de norske kirkegårdsforskriftene i

fra 1997. Han minnet henne på at kirkegården også er en hage – et sted hvor vi planter våre døde og ser deres minne vokse side om side med blomster, busker og savn. Verket tar utgangspunkt i en rekke symbolske gester og lag av betydning. Rundt blomstene fremtrer en struktur inspirert av dominobrikker. Mange forbinder dem med idéen om dominoeffekten, men i det opprinnelige kinesiske spillet handler brikkene om tall og sannsynlighet. På engelsk kalles bunken med ubrukte brikker i domino for boneyard – kirkegården. Det er der de ubrukte brikkene hviler. Som et bilde på det uvisse, det ubesvarte og det vi ikke vet, men som likevel er en del av livets spill, og hvordan de døde fremdeles spirer og lever – i oss. Blomstene er håndtegnet, deretter bearbeidet digitalt og frest ut i aluminium ved hjelp av CNC-teknologi. Dette samspillet mellom det håndtegnede og det maskinelt bearbeidede understreker spenningen mellom det menneskelige og det teknologiske, det forgjengelige og det bestandige. Prosjektet er også Carbels forsøk på å åpne en samtale om vårt forstyrrede forhold til døden i dagens samfunn. Samt et forsøk på et nytt språk og nye ritualer for våre kjære, og for de stemmene vi uunngåelig vil miste etter hvert som tiden går – men som vi likevel vil huske og holde fast ved.

Utstillingen er støttet av Kulturdirektoratet.